Å DANNE SEG NYE MATVANER ER IKKE LIKE ENKELT SOM EN SKULLE TRO

Hva er det som er sunt og ikke sunt?
Hva er farlige å spise for mye av?
Hvor mye skal en spise i løpet av en dag og hvor ofte og lenge er det normalt å kjenne på sult?
Er jeg sulten eller er det bare hodet mitt som spiller meg et puss? 

Før jeg fikk stomi var det ganske rett frem. Jeg holdt meg unna for mye fett, salt og søtt, og jeg spiste frokost/lunsj, middag og kvelds uten å kjenne noe særlig på sult. 
I dag er saken en helt annen. Jeg kan spise tre brødskiver til frokost og 2 timer senere kjenne på sult som om jeg ikke har spist noe som helst den dagen. Hvis jeg hadde spist hver gang jeg ble sulten i løpet av en dag så hadde jeg lagt veldig raskt på meg. 
Enten er jeg mett, eller så er jeg sulten. Mellomtingen er kortvarig og å finne ut hvordan den kan forlenges..det er ikke så lett. 



De fleste spiser ca hver 4 time. Frokost, lunsj, middag og kvelds. Noen hopper over frokost og går rett til lunsj, og noen spiser ikke kvelds heller. 
Jeg vil si det er en usunn livsstil. Kroppen skal ha regelmessig næring, og kjenner du at du ikke trenger mer enn 2 måltider for dagen så spiser du enten alt for mye de 2 gangene du spiser, eller så er du for stressa og inni dagen, at du "glemmer" å kjenne på sulten, noe som heller ikke er bra. 

Mat for meg er blitt et ork. Av og til er det godt, men som regel er det et ork. 
Jeg er sulten så ofte, og metthetsfølelsen varer så kort tid, at jeg blir raskt matlei

Jeg jobber med å finne en balansegang i hvor mye og hvor ofte jeg skal spise, i tillegg til å ta hensyn til hva som er sunt, hva jeg ikke kan spise og hva som gjør at jeg legger raskt på meg. 
I og med at jeg har den diagnosen jeg har (VEDS) så er aktivitet ikke like enkelt hele tiden, og når en sitter mye i ro så brenner en ikke akkurat så mye kalorier, noe som resulterer i at en legger raskere på seg og det blir vanskelig å gå ned i vekt igjen. 


Vi lever godt når det kommer til mat i den vestlige verden, og mitt problem kan kalles et "luksus-problem" på ett vis, men for meg er det vanskelig, og å kalle det et "luksusproblem" bagatelliserer det faktum at mat er en stor del av det å venne seg til et nytt liv med stomi. 
Mat-delen av livet mitt er totalforandret, og det tar tid å tilpasse alt.

Det er fortsatt ikke så lenge siden alt dette ble min realitet, og jeg vet at jeg nok en dag blir å forstå meg på, og å ha tilpasset, matvanene mine som dem burde være. 
Det er bare litt slitsomt mens det står på



 

VILLE DU HJULPET HENNE?

 

Er vi redde for andre mennesker? Av og til virker det slik. 

Venteområder, buss, tog, ja you name it. Hvis ikke det er stappe fullt så sitter du ikke ved siden av noen...

Jeg merker selv at om jeg står å venter på bussen, og noen sitter på benken inne på busstoppet, så setter jeg meg enten helt ytterst på andre siden av benken, eller så står jeg på andre siden av busstoppet. Jeg setter meg heller ikke ved siden av noen på bussen , og hvis jeg er plassert ved siden av noen på tog og det er god plass, så spør jeg heller om å få sitte på en rad hvor det ikke sitter noen andre.  Ja det høres asosialt ut, men jeg er ikke den eneste.
Vi vil helst sitte eller stå alene, fordi intimsonen vår er såpass stor at for at ingen skal trenge igjennom den så må man nesten sitte alene. 
Det er ikke et problem i seg selv, det bare gjør oss mindre sosiale med fremmede og det gjør ikke noe for de fleste. 

 


MEN, hva med når noen faller å slår seg, krasjer i ei grøft, sitter å gråter alene ute på byen.. eller som i en artikkel jeg nettopp leste, at en gravid kvinne falt på gulvet og ikke klarte komme seg opp igjen.  
Folk gikk forbi, så rart på henne, og unngikk henne totalt. En gravid kvinne, til slutt kom det heldigvis en mann å hjalp henne. (For dere rasister der ute; det var en utlending)

Her snakker vi ikke bare om egen intimsone, men også andres intimsone.
De fleste gikk forbi. Lar folk være fordi dem føler at intimsonen til vedkommende eller seg selv blir brutt og er redd for avvisning, eller er dem bare drittsekker? Mest sannsynlig er det et problem som bunner i redselen for avvisning eller en ubehagelig situasjon, og det har med, vel egoisme, men hovedsakelig intimsone å gjøre. Det er ukomfortabelt, så derfor lar vi vær.

"Å nei, fremmed person, sannsynlighet for avvisning 0,33%, abort mission" 
Men altså, er det så farlig å ta sjansen på å bli avvist hvis man faktisk prøver å hjelpe noen eller vise omsorg på et eller annet vis? 



 

Jeg har vært i situasjoner hvor jeg sårt har ønsket å prøve å hjelpe personen, men frykten for å bli avvist har vært så stor at jeg har latt være. Da er jeg redd for at jeg skal tråkke over den andre personens intimsone og blande meg inn i noe som den ikke ønsker å dele med meg. 

F.eks da jeg var i England for mange år siden, skulle jeg ta undergrunnsbanen, og på et stopp kom det inn en dame som så veldig nervøs og redd ut. Jeg så meg rundt for å se om noen andre la merke til det, som jeg tror mange gjør når dem føler seg ukomfortabel med å skulle ta tak i det selv, og det virket ikke som om noen brydde seg i det hele tatt. Jeg så på henne diskrè under hele turen og vurderte flere ganger å spørre om det gikk bra, men jeg var redd for at en ubehagelig situasjon skulle oppstå. Jeg var redd for at hun skulle synes det var ubehagelig, både fordi at jeg hadde blandet meg, og fordi flere nok sikkert hadde snudd seg å sett på, men også fordi jeg var redd hun skulle verbalt si i fra til meg at jeg hadde gått over grensa. Så jeg lot være.



 

Omsorg er ikke like tydelig i samfunnet vårt den dag i dag som det burde være, og det er et problem. Det er viktig at vi kan stole på at om vi havner i en vanskelig situasjon, så kan vi ha troen på at vi vil bli sett. 

Jeg syns det er vanskelig å tro at de fleste ville gå forbi noen som ligger på bakken, slik som i den gravide kvinnens situasjon, og jeg håper at hun bare var uheldig. At det var sjeldent mange drittsekker inne på butikken samtidig, men situasjonen er fortsatt reell.

Uansett.
Neste gang du kommer over noen som er lei seg, har falt, skadet seg eller lignende, prøv å sett redselen for avvisning til side og prøv å hjelp.
Om du ikke føler behovet for å hjelpe en fremmed person, så håper jeg det er fordi du er i en situasjon i livet hvor egoisme er nødvendig, og ikke at du bare driter i det

 

 

Peace ♥

Ble litt vel langt menneeeh. Wutever

DET GJØR VONDT

Kroppen min er for tida ganske rar. Den er verre enn den bruker være og det er vanskelig å ikke klare å gå så langt som en ønsker og å trene kroppen så mye en burde. 

Jeg har vært vant med at det er mye jeg ikke kan gjøre som de fleste andre kan. Og jeg har vært vant med følelsen av å ikke strekke til, men jeg kjenner det likevel godt i meg når kroppen er verre enn den bruker og samvittigheten gnager på meg selv om jeg vet at jeg ikke alltid er sjefen over hvilke form kroppen min er i. 

Det er kanskje rart for en frisk person å forstå at når man ikke kan være med på noe, må si nei til ting, sove og be om hjelp til ting, at det kan gi dårlig samvittighet, men det er det som er, for meg, realiteten.

Det gjør vondt å ikke kunne gjøre ting. Det gjør vondt å måtte ta hensyn til meg selv fordi jeg skulle så gjerne pressa meg litt til for andre. Det gjør vondt i brystet fordi, selv om jeg ikke kan noe for det, så skuffer jeg andre. Det føles hvert fall slik fordi kroppen skuffer meg 

 

FØRSTE OFFENTLIGE "FREMVISNING" AV STOMI



20°c  med vind. Vi dro til Ausvika i dag. I begynnelsen var det ikke så mye folk, men det kom litt fler etterhvert. 
Jeg er en person som egentlig ikke er så glad i for høye temperaturer. Jeg liker meg på rundt 15 grader og blir det over 25 så er jeg halvdød og holder meg innendørs, limt fast til viftene. 

Jeg følte meg egentlig ganske nedstemt i begynnelsen av dagen, og det har holdt seg litt hele veien, men jeg hadde det koselig på Ausvika og det satt litt det vonde til side. 
Klarer ikke helt sette fingeren på hvorfor, men det er nok bare hele sår-greia som tynger på. Når man har skifta på og skylla sår i over et halvt år så blir man lei, spesielt når såret plutselig går tilbake til å måtte skylles 2 ganger for dag. Det er 15 min ekstra tatt av dagen, og en ganske stor part med energi som blir sugd vekk. 



Dette var nå i alle fall en veldig fin dag. Spesielt til å være den første gangen jeg har vært i bikini i offentligheten etter jeg fikk stomi. Jeg fikk ikke noe særlig med blikk, men så hadde jeg på meg høytlivs-bikinitruse og når jeg hadde den nede så satt vi uansett litt skjerma fra alle andre. Det var det som føltes behagelig akkurat nå. Både på grunn av stomi og størrelsen på magen min heh..joke..eeh.., men det vil vel føles mer behagelig å skulle vise hele stomien når jeg blir klar for det etterhvert.

Anyway. Milo storkosa seg og tok seg et par dukkerte han også. irriterende nok når han kommer å gnur seg på deg når du prøver å få minst mulig sand på deg, men det er nå det man får for å tro en skal bli fri for sand på kroppen når man går på ei strand. 



Det var godt å endelig føle seg "komfortabel" i bikini i alle fall. Selvbildet rundt størrelsen min var verre enn det rundt stomien, så det er jo bra, på et vis.

Vi var vel på stranda i over 2 timer. Grilla og koste oss med god mat. Sola oss litt og bada/vassa i det iskalde vannet.
Det var 50% på pepperbiff på bunnpris pga dato så da fikk vi oss litt ekstra god grillmat. namnam

 

Jeg er full av sand atm, men så sliten og trøtt at jeg orker ikke dusje, for da må jeg ordne såret og alt i tillegg og jeg har bare ikke energi akkurat nå. 
Skal hvile en stund før en av tremeningene til meg og Karoline kommer på besøk til en kosekveld med brettspill. 
Godt å bare kunne slappe av en stund. Håper at energien min kommer tilbake snart for føler at den har vært borte litt for lenge nå


Her er forresten linken til intervjuet av meg i AN. Det er AN+ så kan kun leses av de med abonnement. 

DUMME SÅR

Dumme sår.. det har ikke bevegd seg i riktig retning på lenge og nå gikk det 2 skritt bak. Det er mange måneder siden jeg ble operert.. hvor lang tid skal det her ta ?

Idk.. 

Kjenner at jeg blir lei meg av det her drittsåret så får prøve å få tankene på noe annet 

Ugh

Nytt innlegg kommer i morgen 

 

TABU - IKKE TABU

Jeg har hatt en skikkelig boost med sosial energi, og tror den er langt over brukt opp atm, for hodet mitt er tungt og jeg føler at jeg nærmest sitter skjevt fordi kroppen lengter etter å legge seg ned på sofaen å sove. MEN, det er ikke det jeg vil snakke om. 

Hva er det som må til for at et tema skal gå fra å være tabu til å være OK å snakke om og å vise?
Som feks stomi

Jeg ønsker ikke å vise stomien min til alle i offentlighet. Ikke fordi jeg skammer meg, eller fordi jeg vil skjule den, men fordi jeg ikke ønsker å ha et halvnakent bilde av meg selv på nettet, ikke at jeg ser på det som noe dumt hvis andre gjør det. Jeg er bare veldig privat når det kommer til kroppen min, det betyr heller ikke at jeg skjemmes eller er flau.
Det jeg KAN gjøre, er å vise meg i bikini på stranden med et stomiovertrekk over stomien som matcher bikinien. Det er OK.
Kanskje jeg får blikk, mest sannsynlig, det skal prøves ut på lørdag, så time will show. Jeg bader kanskje ikke, men jeg viser meg på stranda for aller første gang, og det er et skritt nærmere målet 



Jeg har blitt intervjuet ang. stomi, for nettopp det mål å gjøre stomi til et mindre tabubelagt emne, og blir å fortsette å skrive om stomi-livet av og til på bloggen. "Av og til" fordi stomien ikke er meg og "av og til" fordi emnet burde snakkes om og erfaringer burde deles. 

sommeren varer ikke så veldig mye lengre, hvert fall ikke her nord, og jeg stresser derfor med å få kommet meg på stranda og normalisere den delen av livet med stomi. Hvis ikke jeg får gjort det i sommer så må jeg dra på Nordlandsbadet som første offentlige "stomi-visning" hah, og det er det siste jeg vil. Det er liksom lagt opp for stirring så da vil jeg gjerne allerede ha vist meg i bikini og ha bygd meg litt "rustning" 

Vel. 
Hvordan ting blir får tiden vise. Jeg bare håper at når lørdagen er omme, at jeg har gått med bikini på stranda og at jeg ikke har fått noen stygge blikk eller ekle kommentarer. Det er en av de tingene jeg frykter mest atm

Peace ♥

FÅR JEG LOV Å KLAGE LITT?

Denne dagen har ikke vært helt topp, det må jeg være ærlig å innrømme. Generelt sett er jeg ei positiv jente, men denne dagen har vært helt jævlig
Jeg har behov for å gråte fordi jeg er så sliten og har vondt, men med en gang jeg blir opprørt og begynner å gråte så blir brystet, ryggen og skuldrene/nakken, veldig anspent og jeg får problemer med å puste.  
Jeg må bruke rullestolen fra A til Å og må enten sitte eller ligge-sitte for å ha minst mulig smerter. 
Det har blitt bedre fra i går da. Det er litt mindre smerter i magen, så forhåpentligvis vil morgendagen være enda bedre.

Har bare sittet å spilla, hørt på musikk og sovet i dag. Veldig lite nyttig, men det er vel ikke så rart?



I morgen kommer intervjuet av meg i Avisa Nordland. Jeg er spent på hvordan artikkelen blir tatt i mot. Forhåpentligvis får den folk til å tenke litt og kanskje den åpner øynene til noen og gir andre i samme situasjon som meg følelsen av å ikke være alene i problematikken som kommer med stomi. 
Også er jeg spent på hvilket bilde av meg som fotografen valgte. Jeg fikk bare sett et, og det var vanskelig å se det ordentlig fordi det var så mørkt, men jeg er sikker på at fotografen ikke velger noe som for meg ville bli ubehagelig. 
Forhåpentligvis er det ikke så lenge til jeg finner motet til å bade i offentlighet

Ellers har jeg Karoline her som skal overnatte til i morgen for å være her hvis jeg trenger hjelp i kveld/natt med et eller annet. Som feks å reise meg opp fra ligge-stilling. ugh.. hjelpeløs much? Skulle hatt sånne greier i taket som jeg kan holde i for å løfte meg selv opp uten bruk av magemuskler. 

Nå skal vi se serie eller film og slappe av. Fikk sove i 7 timer i natt i strekk, så håper på enda bedre nå når jeg legger meg i kveld. Det var alt for slitsomt å våkne hele tida natt til lørdag... 

Vel, forhåpentligvis blir neste innlegg litt mer positivt

ALT GJØR VONDT

Jeg har hatt noen dager nå hvor jeg har vært utrolig sliten. Det har vært mye gåing og jeg har presset meg selv alt for hardt. 
I tillegg ble jeg oppringt av en journalist i AN som ville intervjue meg ang. stomi-innleggene mine, noe jeg sa ja til med en gang. Intervjuet og bildetakingen ble gjort "tidlig" på morgenen for meg som sover så dårlig, og jeg var så ivrig på å få budskapet mitt ut at jeg glemte kroppen min helt. (Det var forresten et koselig intervju med latter og forståelse)
Dette er tredje dagen rullestolen min er tatt i bruk og jeg vil helst at den bare skal stå på lading i kroken som den bruker gjøre. 

I går var jeg og Karoline ute å spiste med et par venninner. Det var veldig koselig og føltes ikke ut som noe energi-sluker slik som det å sosialisere gjerne gjør for meg. Vi spiste på "Spiseriet" på City Nord. Lasagnen der er ganske godt, og brødet man får til.



På torsdag skulle jeg egentlig være med ut å ta ei øl med noen venninner, men jeg hadde rett og slett ikke kapasitet til det.. Dårlig samvittighet kommer krypende selv om jeg ikke kan noe for det..

Uansett

Jeg var sliten i beinene mine når jeg kom hjem i går, men følte meg ellers fin. Jeg hadde ikke skylt såret så måtte gjøre det før jeg la meg. Det hadde blitt litt tett og når jeg da presset vann inn gjennom kateteret så ble det så mye press at ryggen, magen og såret ble kjempevondt og da ble jeg forferdelig redd. Angsten min slo opp i store høyder. Jeg gråt og var dritredd for at noe skulle skje. Frykten for smerten, alt av rehabiliteringstid etter operasjon og tanken på å ikke få være med Anders etter jeg har gleda meg så til å treffe han igjen, det var vanskelig. 
Etter hvert fikk jeg skylt ordentlig i såret og det virket OK, men magesmertene mine var fortsatt forferdelig. Mest sannsynlig fordi jeg har spent magemusklene sånn når jeg var redd og derfor fått mer vondt. 

I dag brukes rullestolen til all forflytning. Jeg må ha hjelp til å komme meg opp når jeg ligger og ingen bevegelse eller stilling er smertefri. Jeg klarer ikke gå ordentlig, går veldig lutrygget og må holde meg selv på magen for at det skal være minst mulig bevegelse. 
Kanskje jeg burde dra å få dette sjekka, men jeg venter til å morgen å ser om det har bedret seg. Akkurat nå er det verste den forferdelige slitenheten jeg har i kroppen. Som om det ikke skal mer til enn et stygt blikk for å få meg til å knekke sammen. 

Uansett... I forhold til situasjonen har jeg det generelt bra. Både mamma og Karoline er hos meg for å hjelpe meg med forskjellig, og det er jeg ufattelig takknemlig for. 
Mamma lager pizza og Karoline slapper av etter ei natt hvor hun har strøket meg i håret og hold meg i hånda for å få meg til å slappe av i så lang tid at hun i dag har gangsperre  i hånda. Verdens beste søster eller hva? 
Helt klart

10 TING SOM GIR MEG GLEDE

1. Lukten av høst og fargene den bringer med seg
Av og til glemmer vi å nyte det vi har rundt oss, og årstidene, som er så normale, blir uviktige og ikke satt pris på. 
Jeg tror at hvis vi alle satt litt tid av til å trekke den friske lufta inn og se på naturen rundt oss, så hadde vi vært lykkeligere mennesker. Jeg vet i alle fall at når jeg selv gjør nettopp dette, så er det ikke bare oksygen som fyller lungene, men glede fyller kroppen




2. Ei plettfri leilighet. Nyvasket og ryddig

Jeg hater rot. Om det er mitt eget eller andres, så hater jeg det. Jeg blir mer sliten, jeg blir mer frustrert og jeg blir mer anspent. Når rotet er borte og alt er rent og pent så føles også resten mye bedre 

3. Softis
Hvem blir vel ikke oppriktig lykkelig av en softis? (bortsett fra dem som ikke kan spise den selvfølgelig)
Kiwi-strø er min favoritt, så syrlig og søtt samtidig. Nam-nam-nam


4. Det å kjenne at man trener uten at hele kroppen går mot en
Jeg er ikke  vant til å bli sliten av en grunn, så når jeg blir sliten på grunn av trening så er det bare godt. Med mindre jeg er mindre smart og trener for mye

5. Å lage noe, et smykke eller øredobber, akkurat slik jeg så det for meg
Jeg er av typen som ofte ser noe foran meg også blir det ikke alltids slik jeg hadde forestilt meg. Det har vel litt med hvor flink du er til å gjøre det du må gjøre for å få til det du ønsker. Noen ganger går det ikke, men de gangene det går så er det en veldig god følelse 



 

6. At familien er samlet og vi gjør noe sammen
Det er veldig koselig når vi som familie gjør noe sammen. Om det er biltur, grilling, brettspill eller filmkveld, så er det veldig koselig

 

7. Å se smilet og å høre latteren til kjæresten
Generelt å se smil og høre latter fra folk er koselig, og generelt dem jeg er glad i er enda bedre. Men det er noe spesielt å få det fra kjæresten. Det varmer ekstra godt om hjertet

 

8. Lyden av klassisk musikk. Spesielt rolige melodier med fiolin og piano
Jeg vet ikke med deg, men jeg blir beroliget av klassisk musikk. Nesten som om musikken når helt inn til sjela og gir en følelse av å være in the moment og relaxed


 

9. De gode hår-dagene mine 
I am not blessed. Håret mitt er tynt og det er ikke så mye av det så når jeg får til den frisyren jeg ønsker så er det en god klapp på skuldra og en mindre bekymring (ser dem inn til skallen min nå?) heh

 

10. Å se en GOD skrekkfilm 
Føler ikke at det er så veldig mange av de gode skrekkfilmene lengre. Jeg elsker mystiske overnaturlige skrekkfilmer. Det er dem jeg kjenner pulsen gå på. De mer "realistiske" hvor det er ekte mennesker som står bak blir jeg ikke redd av, de er mer som thrillere, så slike filmer er sjelden top 10 for meg. Annet enn "Misery" fra 1990, som for så vidt er kind off en thriller, men den er ekkel og en smule skummel. 


 

Gammel og god

Det er viktig å tenke over gledene en har i livet og å sette pris på dem. Vi lever bare en gang så vi burde ha det så bra som mulig når vi er her


 

BLEIKFIS

Enda en hverdags-søndag. Jeg merker ingenting. Jeg trodde det var onsdag i går. Yes you have my premission to facepalm. 

YAY! helg, forsinket glede.

I dag kommer ei venninne på besøk som vanligvis bor i Oslo. Er ei stund siden vi har møttes så Karoline skal komme hit også så vi alle tre får være i lag. Det blir koselig
Kjenner meg litt sliten da og behovet mitt for å være alene har vokst litt i det siste, men det får jeg sette til side de få dagene jeg får besøk. Det er tross alt flere dager i året å være alene på, right?

 

Ellers har jeg kjøpt meg Chai Latte <  OMG. 
Fikk den første gang da jeg var i Namsos hos typen og I'm hooked ever since. Den smaker ikke like deilig i Bodø som i Namsos, men det er vel fordi Anders ikke drikker sammen med meg. Rart det der

 



Anbefaler på det sterkeste. Den er litt dyr, men det er verdt det. Har bare funnet den på coop til nå, men finnes sikkert i andre butikker også.

 

Jeg er jo naturlig likbleik, så nå som det er så fint vær i Bodø må jeg dynke meg selv i 50 og 30 faktor solkrem, men til og med da blir jeg solbrent så jeg burde sitte i skyggen til en hver tid. 
Er blitt en smule solbrent i ansiktet og noen steder her og da. Det er heldigvis ikke så ille, men jeg begynner jo å lure på hvor blek jeg egentlig er når jeg blir solbrent på brystet når jeg sitter med ryggen mot sola.... ja, la det synke inn
Er solbrent på leppene mine, det er det som er verst. 
Når jeg var i England for noen år siden så ble jeg solbrent på øyelokkene, og siden jeg har pollenallergi så var det helt forferdelig i og med at jeg har behovet for å gnu meg i øynene og dem renner og slikt. Allergi og solbrenthet er ikke en god kombinasjon. 



Karoline har spurt meg om jeg vil være med å sole meg og sånt noen ganger, og jeg har vært med et par ganger, men ikke etter at jeg leste plakaten med info som står utenfor solsengromgreia.  Jeg kvalifiseres vel på det blekeste og burde derfor ikke ta sol at all. HVORDAN SKAL JEG DA BLI BRUN? the struggle is real.  Enten kan jeg ikke sole meg eller så ender jeg opp som tomat ved å være i den ekte sola, selv med så høy solfaktor.
Jeg liker for så vidt å være blek. De eneste gangene jeg ønsker å være brun er når jeg har på meg høytlivsskjørt og de lange blåflekkete, likbleike, beina mine skal vises. Det ser jævlig ut når jeg får se meg selv på bildet, men nå er vel sikkert jeg den eneste som egentlig ser det, eller? 


Nå higer asia etter lys hud og oss andre i verden med likbleik hud soler oss til vi når unaturlig mørk farge(ikke stygg, men unaturlig)
Kanskje jeg bare skal hive meg på asia sin bleikhetsbølge og si at huden min er flawless? Det er vel for det beste


 

HVORDAN ER DET EGENTLIG Å HA STOMI?

Jeg har nå hatt stomi i over et halvt år. Jeg har fortsatt ikke vært gjennom alle problemstillinger slik som feks bading. Været i Bodø har ikke vært så sommerlig til nå og jeg er heller ikke den som tar initativ til soling og bading verken før eller etter jeg fikk stomi. 
Noen syns at livet med stomi er veldig vanskelig. Dem ser på stomien som en "fiende" og/eller noe fremmed som ikke skal være der og som har ødelagt mye for dem. 
Jeg har heldigvis ikke så mye vansker med livet med stomi. Jeg ser på stomien som en del av meg og/eller som en "venn" jeg må ta vare på. Det kan kanskje være vanskelig å forstå for noen. Hvordan jeg kan tenke og føle det slik overfor tynntarmen min som er blitt lagt ut på magen min. 
Vel, her er noen negative og positive sider ved stomi


1. Selvbildet daler til bunnivå. Det krever jobb og tid å få selvbildet opp igjen. Jeg sitter ikke foran et speil når jeg ordner med stomien for å si det slik og det er vanskelig å føle seg sexy og pen når man har pose på magen. Det kommer seg litt og litt etterhvert som tiden går.

2. Jeg har null kontroll. Hvis jeg spiser løk eller kål og andre matvarer som gir luft eller drikker noe med kullsyre slik som musserende og brus, så er det en trompet uten like på magen min, og det kan være veldig ubehagelig når jeg er blandt folk, derfor holder jeg meg unna alt som jeg vet gir mye luft. 
Jeg kan ikke holde inne noen fis lenger for å si det sånn og selv om det ikke lukter noe så er det ubehagelig at folk hører det fordi jeg er redd dem skal syns det er ekkelt.  Jeg er også litt var på spøker rundt dem med mindre jeg åpner for det selv og det er irriterende å bli lei meg når noen spøker om noe som egentlig er helt greit å spøke om. Det er luft liksom

 


 


3. Jeg må skifte på den hele tiden. Det er tidkrevende og noen ganger kan det være vondt for nakken og ryggen å sitte å skifte på stomien, hvis det tar litt lengre tid på grunn av mye aktivitet. 
Posen må skiftes 2 ganger i døgnet og platen må skiftes minimum hver 4. dag, og det er hvis plata er VELDIG bra lagt på. Noen ganger må jeg skifte hver 2.dag på grunn av at platen er dårlig og/eller at det er veldig flytende innhold

4. Det er vanskelig å finne klær. Jeg har søkt på nettet i evigheter og finner ikke særlig mye til klær som passer til dem med stomi. Jeg har funnet undertøyssider, men ikke vanlige klær som kjoler, bukser og skjorter. Jeg liker høytlivsbukser og det gjør ikke stomien min så det hadde vært greit med høytlivsbukser med innebygd lomme for posen slik at det ikke ble trykk på stomien. Det er greit nok med skjorter, men kjoler kunne det også vært noen laget for dem med stomi med innebygd lomme for stomiposen. Jeg syns å huske å ha sett noe lignende i et blad, men ikke på nettet. 

5. Det kan bli lekasje. Jeg har heldigvis bare opplevd det et par ganger. En gang på grunn av malfunksjon på platen, så den gikk i stykker på paritet som vises på bildet under. Den andre gangen hadde jeg vært uheldig med posen slik at det var en millimeter med gang for innholdet å komme ut på. Heldigvis fant jeg ut av lekasjene begge gangene, før det var kommet noe på dyne eller klær. 

 


6. Jeg må gå på do 6 ganger om dagen. I og med at tykktarmen er den som skal ta opp veske og salter så er da tynntarmens innhold ikke like hard og det er derfor mer innhold som må ut. Så jeg tømmer posen ca 6 ganger om dagen og en kan bli litt lei av det etterhvert. (Jeg tror i alle fall det er det som er grunnen #ikkedoktor



Nå over til det positive!

1. Det er en lykkefølelse å få til platen helt perfekt slik at den varer i lengre tid og er lettere å gjøre ren mellom hvert posebytte. Det er ikke så lett å gjøre det, en må tross alt få til målene man klipper helt perfekt. Stomien er ikke like lang i alle vinkler, så jeg har målt 4 sider for å få det så nøyaktig som mulig og fortsatt da er det sjelden at platen blir helt perfekt. 

2. Ingen magesmerter. For meg er det en velsignelse å få stomi fordi jeg har vært plaget med forferdelige magesmerter i flere år. Nå sitter jeg ikke lenger på do å stønner av smerte og er redd for å svime av på grunn av smerter og utmattelse.

3. Jeg kan ikke få kreft i tykktarmen.....siden jeg ... ikke har tykktarm lenger.. *host* spøk

 

4. Jeg kan spise mer salte ting. For meg var mye salt et stort nei-nei, i og med at det gjorde at magen min ble verre av det og jeg fikk oftere vondt. Så før kunne jeg ikke spise potetgull eller annen salt snacks uten å drikke evig mye vann og be til alle Guder i hele universet om at jeg ikke skulle måtte sitte hele natta med uutholdelige smerter. 

5. Jeg er mer kreativ. Det høres kanskje rart ut, men jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde satt meg ned for å prøve å lære meg å sy for å lage alt mulig av ting jeg vil lage, hvis jeg ikke hadde gått igjennom denne operasjonen og fått stomi. Kanskje jeg en dag kan lage mine egne stomiovertrekk og klær med innebygd lomme. 

6. Bedre motivasjon til bedre helse. Motivasjon kommer og går så kanskje det ikke er noe som kommer til å vare i lengre tid, men jeg er i alle fall veldig tydelig på at jeg skal få en mer frisk kropp av det jeg selv kan gjøre. Jeg trener jevnlig med fysioterapeut og har sluttet å spise usunt, jeg vil si det er ganske bra. Hvis en slankere kropp og bedre kosthold hjelper på sykdommen i tillegg så er jo det helt fantastisk. Vil tro at mindre vekt på leddene mine leder til mindre smerter og slitenhet.. forhåpentligvis. Jeg har ikke noe vektmål og jeg tar små skritt av gangen, kanskje denne gangen er tiden for at jeg skal klare å være sunn?
Et sunnere kosthold gir en "sunnere" stomi og en sunnere stomi gir en lykkeligere meg. 


Det var listen over negative og positive sider ved Stomi. 
Jeg tenker at generelt er det viktigste at en har en positiv innstilling. Det vil alltids være dager en ikke er så glad i den lille karen som velger å være aktiv når du skal skifte på han og som velger å fise når du koser med kjæresten. Men helt ærlig, jeg tar heller en aktiv og fisende stomi over søvnløse netter fylt med smerter



Visste du at flere gir stomien sin navn? Av erfaring har jeg funnet ut at å personifisere stomien gjør at å takle det hele blir enklere. 
Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle min..om den i det hele tatt skal ha et navn. Den er liksom bare "Den lille karen" atm

 

ER JEG EI FØLELSESLØS BITCH?

Noen ganger så kjenner jeg at det egentlig føles som om folk syter, klager og lager problemer ut av ingenting, og det gjør jo for så vidt mange. Noen liker å ha drama i livet sitt og hvis det skal være konstant så må en som regel lage det selv. 
Jeg for min del hater drama og føler jeg har fått my share. Så derfor gjør jeg mitt for å slippe det, og krysser fingrene for at alt skal være dramafritt når det kommer til ting jeg ikke kan styre 

Jeg husker langt tilbake i tid så var jeg medlem i en engelsk gruppe for de med EDS. Jeg tenkte at det sikkert var en god idé. Man lærer vel av hverandre, hvordan å tenke positivt og kan dele erfaringer etc, men nei.
Det var et ufattelig fokus på alt annet enn lærerike ting
Feks at noen hadde en forferdelig dag og at dem bare klarte å bake 3 brød, ei kake til barnets bursdag, hatt bursdagsfeiring og vaska etterpå og damn it, dem klarte å slå foten sin litt så nå ligger dem utslått på sofaen med en stor blåflekk på beinet som er nærmest usynlig og ca 3cm i diameter. Excuse me, men hvis du klager på å ha klart å gjøre noe sånt på en dag så burde du kanskje g
jøre noen forandringer på attituden din? 
Jeg hadde aldri klart å gjøre alt det der på en dag, om så ei uke, og hadde jeg gjort det så hadde det vært min egen feil for å presse kroppen min til å gjøre noe den egentlig ikke burde gjøre. Ikke klag når du selv har satt deg i situasjonen du er i når du vet godt selv at du ikke burde gjort det du gjorde

 


 

Tenk på de som ligger nesten hele livet på sykehus og ikke klarer gjøre noen ting ? Og de som sover nesten hele dagen fordi dem ble utslitt av å dra på butikken dagen før? Og hva med dem som må bli neddopet av smertestillende for å klare dagen? 

Jeg liker ikke å sammenligne. Og jeg tror ikke på "jeg har det verre enn deg" - tankegangen, og jeg håper og tror at dem som er i denne tankegangen, en dag river seg løs fra den og ser at det finnes verre ting der ute og at en er heldig som har det så bra som en har det. Det er tungt når ting ikke går rette veien, men det er alltids lys i tunnelen, en må bare fortsette å kjøre på.
 


Jeg mener ikke at en skal holde tilbake behovet for å ikke ha det bra ei stund. Behovet for å synes synd på seg selv og å være lei seg. 
En trenger å reagere negativt på ting nå og da, fordi det hjelper på å takle det, lære av det og å gå videre
MEN, noen ganger lar man det gå for langt, og noen personer er så inni det negative og sin egen smerte at dem ikke ser alt dem har. Dem ser ikke hvor heldig dem er og blir sinte når noen prøver å hjelpe dem til å tenke positivt.. for HEI! DET MÅ VÆRE LOV Å HA DET JÆVLIG.
Ja, det er lov å ha det jævlig, men Ikke la ting gå deg over hodet så du ikke ser alt det gode lenger, og hvis du ikke ser noe godt, så har du fortsatt ikke åpnet øynene. 

Peace ♥

JORD UNDER NEGLENE

Dagene går for meg i spinn. Det er vanskelig å vite om det er tirsdag, torsdag eller søndag noen ganger og da går også ukene enten raskt eller tregt. Denne uka går tregt, men jeg trives med det. Jeg har noe å gjøre og noe å glede meg til og det er en fin oppskrift på ei fin uke 

I går var jeg så og si hele dagen med pappa. Vi fiksa bedet utenfor hos han og jeg halvvaska bilen og hjalp han lage ei hylle. Vil si det er en ganske bra dag. I tillegg var det fint vær, noe som er ganske nytt denne sommeren



Vi handlet på plantasjen. Der fant vi ut at dem hadde sitrusplanter og det er bare for kult til å la være å kjøpe. Siden sitrusplanten ikke gror særlig bra i Bodø-natur så ble den plassert i vinudskarmen hos pappa, og der ser den majestetisk og nydelig ut



Fikk også en søt liten rosebukett som jeg har fordelt i 3 små vaser hjemme hos meg. Ble koselig det, selv om dem ikke holder seg oppe så lenge 

I dag var jeg på NAV møte. Der ble det kartlegging av tilpasning og hva en må tenke på i lete etter jobb for meg og det at jeg skal kunne være i jobben jeg får.
Forhåpentligvis blir det noe helsesekretær-relatert, men siden jeg ikke har fått fullført studiet så er det ikke helt sikkert at det er det som blir å skje. 
Uansett hva jeg får slags jobb så er jeg bare glad jeg får være med på det å være til nytte for samfunnet. Å føle at en gjør noe fornuftig, produktivt og nyttig er utrolig viktig for selvfølelsen og å kunne se på seg selv som ikke bare en uviktig fjert i universet, men faktisk en som hjelper på at alt går rundt. Ikke sant?

PRØVD MEG PÅ NOE NYTT

Jeg har ikke følt meg så bra i det siste. Har bronkitt og CRP'n min går opp og ned.. IGJEN. Hadde kortvarig feber IGJEN nå på fredag. 
Feber for meg er noe av det verste som kan skje akkurat nå. Etter noen tunge måneder så føler jeg meg ganske på grensa, så feberen blir liksom dråpen som får begeret til å renne over og tårene til å strømme på. 
Jeg har generelt kroniske smerter, og når feberen kommer så verker det i alle leddene samtidig, som om dem alle hadde tannverk. dumme feber. VEL! feberen er borte nå....nok syting

Jeg har vært hos pappa å spist middag med Karoline og farmoren min i dag. Det var kjempegodt og det var fint å slippe å tenke på hva jeg skulle spise til middag. 
Som "frøken stomi" så må jeg spise lite og ofte, og det er ikke akkurat enkelt skal jeg si deg, matlysten svinner litt.
Jeg er ikke akkurat så sunn, men som jeg alltid har, så har jeg en plan om å bli sunnere og slutte med unødvendige søtsaker og usunne ting. Spiser ikke generelt usunt, men jeg kunne latt være å spise den ene sjokoladen i ukedagene etc. Er vi ikke alle i drømmen om et sunnere liv?

Kanskje drømmen en gang blir virkelighet og vi alle blir sunnere og tar mer vare på kroppene våre slik vi burde. 

Ellers har jeg prøvd meg på å lage armbånd og en ny type øredobb. Armbåndet var ganske enkelt, det var bare å finne rette designet, men jeg vet ikke helt om jeg ble helt fornøyd..
Øredobbene var aaaalt for tidkrevende og vond for fingerleddene å lage, så jeg klarte bare lage en før jeg måtte avslutte. 


Hva syns du?

Jeg har så vidt begynt med sying. Stor respekt til dem som syr som yrke. Det er absolutt ikke lett. Nå har jeg ikke øvd så masse for har ikke nok tøy å øve på, men skal skaffe meg mer, så kan jeg prøve meg på forskjellige instillinger og det å sy noe annet enn rette linjer. Er ikke lett å sy noe annet enn rette linjer så vet ikke helt hvordan alle sy-ideene mine skal gjøre av seg. Finner nok ut av det til slutt, skal ikke gi meg før jeg har et "perfekt" produkt i hendene, så det så.
Trenger noe jeg kan prøve meg på å sy som er lett. Får gjøre litt research

Fysioterapi i morgen og en ellers travel uke. Får feste setebelte og prøve å ikke kjøre gjennom uka for raskt så helga blir totalt ødelagt på grunn av at et dovendyr har tatt over kroppen min



KLARER JEG DETTE?



 

FOBI FOR ALT

Det er alltids et navn å sette på alt mulig av reaksjoner vi får eller typer variasjoner i mennesker som er.
A  og B menneske, personlighetstyper, legninger, kjønn og som jeg da vil snakke om, FOBIER 

Hva er en Fobi?
"Fobi, angst for og unngåelse av situasjoner, naturfenomener, gjenstander eller dyr. Det er en form for frykt som er overdreven i forhold til situasjonen, ikke minsker ved fornuftige forklaringer og overtalelser, er utenfor viljemessig kontroll og som fører til unngåelse av den fryktede situasjonen" - SNL 

Altså vil det si at du ikke har araknofobi fordi du skvetter til når du ser en edderkopp eller at du har bakteriefobi fordi du syns det er ekkelt at noen hoster i hendene sine og at du ikke ønsker håndhilse med dem etterpå.
Jeg er lei av å se folk snakke om faktiske og seriøse psykiske plager og lidelser som om det er noe alle lider av eller som en bare kan le bort.
En som har araknofobi vil ikke hoppe opp og le av hele situasjonen. En kan syns det er ekkelt å skulle drepe eller slippe ut en edderkopp, men araknofobi er snakk om faktisk frykt 

Og det er ikke noe å le av eller bagatellisere, det er noe mange sliter med fobi eller angst i forskjellig variasjon og grad.
Jeg har ikke fobi for alarmer selv om jeg hater vekkerklokker og syns det er veldig ubehagelig med ringelyder. Jeg har ikke fobi for reklamer selv om jeg hater dem av hele mitt hjerte og jeg har heller ikke fobi for roboter selv om jeg syns "selvtenkende" roboter er ekkelt 

 



Noen sliter faktisk med fobi. Dem kan ikke gå på fjellet fordi dem har akrofobi eller så kan dem ikke ta heisen fordi dem har klaustrofobi
Det finnes utallige forskjellige fobier og for den som har det er det helt seriøst og vanskelig. 
Noen fobier er lett å behandle, mens andre er verre å kvitte seg med. 

Tenk deg til at du ikke klarte å legge deg å sove fordi du var redd du aldri skulle våkne opp igjen hvis du gjorde det?
Teng deg til at hele kroppen gikk i "overlevelsesmodus" ved å se en edderkopp, være i et trangt rom, eller ved å være hos tannlegen(om du i det hele tatt kom deg dit) 

Ikke kom hit å fortell meg at du har fobi. Du har ikke angst, du syns bare situasjonen er ekkelt

(innlegget er rettet mot mennesker som "diagnostiserer" seg med en fobi uten å egentlig ha et problem og som er fullt klar over det selv)

Peace ♥

PANDA-VOICE


En koselig dag med hytte-besøk, saltstraum-middag og spilling med lillebror. 

I morgen drar lillebror og Karoline kommer til Bodø igjen. Et søsken drar og et annet kommer hjem. Heldigvis er det ikke lenge til lillebror kommer tilbake igjen

Jeg har egentlig følt meg ganske "skrivete" i dag, men noen ganger blir det så mye jeg trenger å få ned at jeg ikke egentlig får ned så veldig mye likevel. 
Hodet er fult og fingrene er slitne kan man vel si

Dette beskriver en del ganske greit da. 




*sukk*

DAGSTUR TIL FAUSKE

Fauske. Egentlig en by jeg aldri har likt. Har alltid følt at byen er så dyster, men i dag var det derimot ikke slik.

Tante hadde tenkt å ta en tur til fauske for å se på litt bruktbutikker og sånt, og hun spurte da mamma og meg om vi ville bli med.
Før vi dro fikk jeg bursdagsgave fra henne, fire kjempefine godteskåler og en pengelapp, det var koselig 
Vi dro så til fauske og innom en bruktbutikk som het "Huset i svingen Brukt og  Cafe"  hvor det var masse interessant. Jeg elsker å se og ta på gamle ting, man går litt bak i tid og det er veldig interessant. Fant meg noe til en billig penge. Blant annet en veske/koffert



Den var superbillig. Jeg skal bruke den til lette ting, som feks stomi og sårutstyr, når jeg drar på tur. Den kan ikke trilles så den må være lett nok til at jeg klarer å bære den.  

Så dro vi på café på Scandic. Der hadde dem utrolig god burger, jeg føler sjelden at burger jeg spiser ute er spesielt god, men denne var helt nydelig. Anbefaler på det sterkeste. Tante og mamma skrøt også av kokkens omelett, så tror nok dem generelt har veldig god mat der.

Vi avsluttet med en tur på polet og ARK hvor jeg kjøpte meg litt ekstra fransk-kurs hjelp. Skal prøve å lære meg fransk, men kan hende det må legges på is til hodet mitt er tilbake på fokus, og når det skjer så må jeg jo studere, men nå har jeg i alle fall franskhjelp til når tiden for å lære språket er der
Det er snakk om frankrike-tur til neste år, og hvis det blir tilfelle så ønsker jeg å kunne språket litt

Jeg la litt mer merke til det faktum at det faktisk er ganske fin natur på fauske


Ikke så ulikt Bodø. Det er tross alt bare 50-60 min å kjøre så naturen endrer seg jo ikke så mye på den avstanden, haha

Ellers får jeg forhåpentligvis låne symaskinen til mamma fra i morgen av, og da blir det å lete etter billig stoff å sy stomiovertrekk av. Det må være stretch i det tror jeg, så jeg er ikke helt sikker på hvor jeg skal begynne å lete, men det mest naturlige er jo selvfølgelig å finne en stoffbutikk. Jeg bare håper ikke prisen er så høy at jeg ikke kan starte syinga like raskt som jeg ønsker. Sying for hånd er ikke aktuelt. 

Aner ikke hvordan man syr så det blir spennende å se om jeg får det til 
Er det nå egentlig så vanskelig?

HVORFOR IKKE BARE LAGE MINE EGNE SMYKKER?

Jeg føler ofte behovet for å være kreativ, og når jeg ikke får laget noe selv på en stund så blir jeg gjerne nedstemt og føler at ikke ting er som det burde. I lengre tid er det maling, fletting av armbånd, quicknit og baking som har slukket kreativitets-tørsten min, men jeg har alltid hatt lyst å prøve å lage smykker selv og å sy noe selv. Nå har jeg, som vist i et annet innlegg, kjøpt meg litt smykkeutstyr og jeg har bestemt meg for å prøve meg frem med forskjellige typer smykkelaging. Foreløpig er det bare enkle øredobber som har blitt laget, og jeg tok helt av i dag. 



Laga litt forskjellig, og har da fiksa halloween-øredobber som jeg sikkert ikke blir å bruke en gang, men bare måtte lage. Dem når ned til skuldra så dem er ganske lange, men ikke ubehagelig tunge så det er jo bra. 

Ellers skal jeg få låne symaskinen av mamma og prøve meg på å lage stomiovertrekk så jeg kan gjøre stomiposen litt finere for bikini-dager. Også har jeg sett behovet for pute å ha nede på beltet slik at beltet ikke klemmer på magen, og for så vidt oppe ved halsen også.
Så jeg har altså noen prosjekter i gang som utfordrer kreativiteten litt

Det er ganske enkelt å lage smykker. Jeg kan lage et innlegg en gang om hvordan jeg går fram for å lage feks de "mynt-øredobbene" 
Det koster jo litt, men man får ganske mye utstyr for pengene så en kan lage flere øredobber på et kjøp. 

Har hatt behovet for å fylle dagene litt, og det er fint å ha en plan og noe produktivt å ta seg til i vente på jobb 

BRONKIER

CRP på 19 - 52 - 145 - 102 - 31 - 17 

Alt for mye fram og tilbake og bekymring for at det igjen skulle bli sykehusinnleggelse på meg. Jeg har vært, og er, så lei av sykehus og sykdom at det var en skikkelig nedtur å få feber og måtte dra til legevakt, en kan si det var dråpen som fikk begeret til å renne over. Jeg tror ikke jeg har grått så mye over lenge tid. En kan si det er sært, men jeg tror jeg virkelig trengte den tida å gråte på. Jeg har tross alt ikke grått noe særlig for alt som har skjedd i løpet av året og man trenger å gråte av og til

De siste dagene har jeg prøvd å slappe av. Kjent på kvalme, svimmelhet, dott i ørene, slimhoste og ellers vanlig "normal" sykdom. Det er rart

Jeg er typen som så og si aldri blir syk. Sist jeg hadde feber var i 2015 så det er ei stund sida. Men så blir jo immunforsvaret dårligere når en allerede har noe som jobbes med. Såret mitt er fortsatt ikke grodd og nå er jeg begynt å skylle det selv med kvinnekateter, noe som jeg trodde kom til å bli vanskelig, men som egentlig er ganske enkelt.

Det har blitt lite søvn på meg, og nå som jeg er kommet hjem fra legetime skal jeg legge meg å sove i noen timer så jeg får ladet litt opp. Heldigvis kan "forkjølelsesenergitap" lades opp igjen så resten av dagen blir god.

Peace ♥

BURSDAG! I'M FEELIN' 22

Da var jeg blitt 22 år. Føler meg ikke det minste annerledes 
Dagen i går skulle egentlig være en supermorsom dag med venner og familie, kos og party, men jeg endte opp med å få feber og måtte dra på legevakta. Der fikk jeg vite at jeg hadde 52 i crp, men jeg fikk dra hjem og en tommel opp til å feire bursdag. Dessverre ble jeg ikke akkurat bedre i løpet av kvelden og kl halv 12, etter flere timer med å presse seg, valgte jeg og typen å dra hjem. Jeg lå bare å lente meg på han da uansett og var ikke særlig med på festen. 
I dag føler jeg meg heldigvis litt bedre, selv om crp'n er på 145. Skal ta ny crp i morgen og håper den er gått ned så jeg slipper noe sykehusopphold igjen, det er det siste jeg vil. 

Koste meg i går, selv om jeg følte meg elendig, og fikk fine gaver. Fikk noen kjempefine øredobber av typen som jeg blir å bruke i hver en anledning jeg kan haha

Hadde egentlig tenkte å bake pavlova i går, men gjorde ikke det cuz obvious reasons, så har ikke kake å feire med i dag, men ser ut til at kanskje typen skal prøve seg på å lage det, så kanskje jeg får litt godt å tygge på likevel, yay!

Ellers er jeg ferdig med TV-bordet. Det ble seende slik ut med nye knotter. (dont' mind my foot) Det er bare hvitt ellers


Lagde de første øredobbene jeg ever har laga her om dagen. De ble en ekstra gave til Karoline. Ble egentlig ganske fornøyd
Tror nok jeg blir å fortsette å lage øredobber og smykker



Vel, det var det. 
Fått mat fra Annas og skal slappe av med film hvert øyeblikk så da blir alt perfekt

 

AgFeZr5ptV8


Ha en fin dag videre ♥

HVORFOR LYVER DU?

Ærlighet er en av de kvalitetene jeg setter veldig høyt i de menneskene jeg velger å ha rundt meg. Jeg har aldri forstått meg på det behovet noen har til å lyve om alt mulig. Hva er det som gjør at en velger å lyve? 

Noen ganger er det hvite løyner, for å ikke såre noen ved å fortelle dem hvor dårlig den kaka smakte eller at suppa smaker litt brent. 
Andre ganger er det de løgnerne som skaper historien om seg selv og/eller andre som rett og slett ikke er sanne
Løyner om situasjon, fortid, fremtid etc. 
Hva er poenget? Få deg selv til å se bedre ut? Newsflash - sannheten kommer alltid ut



Noen lyver fordi dem er konfliktsky og ikke ønsker komme inn i noen form for uenighet eller krangel, noe som jeg, helt ærlig, syns er ganske feigt. Personen lyver der og da for å spare deg selv fra konfrontasjon og ubehageligheter. 
Noen lyver fordi dem vil at dem og deres liv skal virke mer spennende og attraktivt 
Og noen lyver bare fordi dem ønsker å være jævlig

Hvor ofte lyver du i løpet av en dag? 1? 5? 10? +++ ? 
Jeg aner ikke hvor mange ganger hvite løyner kommer ut av munnen min, rett og slett fordi jeg ikke tenker over det, kanskje fordi jeg ikke bryr meg om hvilke klær noen har på seg eller hvordan håret ser ut, så svaret mitt er i og for seg alltids ærlig. 
Vi slipper alle ut noen hvite løyner av og til, ikke fordi vi selv mener å lyve, men fordi det er høflig, normen og fordi vi ikke ønsker såre noen over den stygge genseren dem har på
Jeg for min del prøver å holde meg unna situasjoner som ville endt med at jeg må lyve og jeg sier heller sannheten på en fin måte og tar konsekvensene, enn å smøre inn sannheten i løgn. Heldigvis kjenner jeg flere som gjør det samme, så my faith in humanity er ikke gått bort på grunn av løgnerne
Jeg missliker lyving sterkt og ser på det som en stygg uvane som en del av verdensbefolkningen dessverre virker til å syns er helt greit å ha 
Hvorfor? 

Jeg sier ikke at jeg aldri har løyet. Jeg sier at jeg aldri har løyet om noe seriøst. Jeg har aldri endret på en historie eller satt ut noe rykte om noen og jeg utsetter ikke mennesker for helvete fordi jeg ikke ønsker å se dem i øynene og si det som det er

Hvorfor kan ikke folk bare behandle hverandre med den respekten man fortjener?

Hva som får deg til å lyve, the thrill of it, beskytte deg selv eller for å unngå å såre andre? ?
Er du en av lystløgnerne eller er du et ærlig menneske?

Ærlighet varer lengst

DET BARE FALLER AV

Hva ville du gjort om håret ditt bare plutselig startet å falle av? 
For min del var det KRISE

I 2014 mistet jeg 50% av håret mitt. Jeg hadde gått igjennom flere operasjoner. Flere på grunn av brudd i foten, og en på grunn av ruptur på tykktarmen. Jeg fikk i tillegg skuldra ut av ledd. Alt dette på en tidsperiode fra Juni - Oktober, så det var mye for kroppen min å takle. 
Jeg skjønte først ikke hvorfor jeg mistet så mye hår og fikk panikk. "Hva om jeg mister alt?"
Det er jo gjerne sånn at når kroppen går igjennom mye stress, så kan en ende opp med å miste hår, så når jeg skjønte at håret kom til å komme tilbake, så var det ikke like ille.
Etter 3 år hadde håret mitt startet å bli som normalt igjen

29.januar i år endte jeg opp på sykehuset på grunn av tarmslyng. Dette endte med ruptur på tykktarmen, og en større operasjon hvor jeg da fikk stomi. 
4 måneder senere startet håret mitt å falle av igjen. IGJEN. 

Det er ikke særlig morsomt å tenke på at jeg må vente 3 år til på at håret mitt skal normaliseres igjen, men heldigvis har hårtapet stoppet opp, så nå er ikke lenger hårbørsten min full av hår etter greinga. 

Slik ser det ut



Jeg prøver å finne frisyrer som skjuler hårtapet mest mulig. Flette og hestehale er vel det beste, men uansett hva jeg gjør så ser man rett ned i hodebunnen min. Det er på sidene og oppå toppen av hodet at hårtapet er størst, og det ser helt forferdelig ut. 
I begynnelsen var jeg veldig usikker på grunn av det, men nå bryr jeg meg ikke så veldig. Syns det er ubehagelig, men jeg kan ikke gjøre annet å vente på at håret kommer tilbake. Vil ikke gå på noe "magi"-produkter og har i råd uansett. Da er det bare å flette håret og være tålmodig. 

3 år? Det går raskt det

ST.HANS MED ELG-KALV OG KOS

Det har vært en nydelig sankthansaften med familien. Vi har grilla, spilla med frisbee(som jeg ikke er noe god på) og vært nede ved havet å "bada" Milo.  
Rett og slett bare kosa oss med god mat og godt selskap

Jeg startet dagen med å male litt på TV-bordet mitt

Jeg er kommet litt lengre. Det trenger fortsatt et par strøk før jeg er helt ferdig, men det får vente til søndagen. 
Må ta vare på kroppen også. 

I 17-tiden kom tante å hentet meg, og så dro vi å hentet Karoline og mamma før vi kjørte videre til onkel. 
På veien møtte vi på en elg og kalven hennes


Heldgvis var det en mann som var tøff nok til å gå ut og hjelpe til. Vi fikk ikke sett hva som skjedde med kalven i og med at vi kjørte videre, men forhåpentligvis gikk alt fint. 

Da vi kom fram var pappa og lillebror allerede kommet og den ene partygrillen var startet opp
Vi koste oss med burger, pølser og koteletter og som prikk over i'n hadde pappa kjøpt moreller og marshmallows(?hvordan-enn-det-skrives)

Det ble ikke noe båltenning, men det gjør nå ingenting. Været var og er helt fantastisk. Godt og varmt. Jeg tok meg til og med den frihet å gå barbent for en gangs skyld. Vi avsluttet med et lite besøk ned til fjæra før vi dro



I morgen blir det bursdagsfeiringen til oss tre "barna". Det blir koselig. 
Helga er altså med andre ord fullbooka, noe som er ganske så greit
Håper det blir tid til hvile inni mellom likevel, for til uka har jeg mye å ordne før helga igjen kommer


Peace ♥

 

AVHENGIG AV FAMILIE?

Familie for meg er noe av det viktigste i livet
Bruke tid med familie, vise kjærligheten ovenfor hverandre og dele vonde og gode tider sammen. 

Jeg er så heldig å ha ei tvillingsøster, Karoline, som er verdens beste søster
Vi har matching tattoos som vi selv har designet. Som en slags kjærlighetserklæring. Vi er som knoll og tott kan man vel si, bare ikke like rampete. 
Vi er der for hverandre i tykt og tynt og hun er min aller beste venn. 



Jeg elsker familien min. Mamma, Pappa&Arn og Karoline. 
En dag har jeg vel sikkert ei tatovering for dem alle, haha

Jeg hadde en periode i livet mitt hvor jeg har vært veldig opptatt av mine ting. Tiden sto stille og jeg var som en byrde for alle andre, i mine øyne. Jeg brukte mye av tiden min på å spille i stede for å være med venner og familie. Jeg var i min egen lille verden. Fokuserte minst mulig på sykdom og vonde ting. Jeg gravde alt det vonde ned, og det undertrykte endte opp med å konvertere over til irritasjon og sinne, som gikk utover familien min. 
Den dag i dag tar jeg utfordringer når dem kommer. Jeg undertrykker ikke, men slipper ting ut og jeg jobber med det av motgang jeg får for å komme meg videre. Jeg prøver å fokusere på det positive, og føler jeg generelt får det til, selv om det noen ganger kan være vanskelig når jeg er alene og ikke har noe å ta meg til. 

I dag har jeg kjøpt maling. Jeg skal male TV-bordet mitt i morgen, også skal jeg se om jeg får til å lage noen smykker. En må bare finne på noe for at tiden skal gå og TV-bordet mitt ser ikke ut... 
Jeg antar jeg er en smule avhengig av familie, venner og kjæresten. Når jeg ikke har noen å snakke med, eller være med så er det vanskeligere å finne på ting, naturligvis, og da blir det vanskeligere å tenke positivt. Kroppen min blir irritabel og hodet mitt blir fortvilet over kroppen og det at jeg ikke har noe å ta meg til. 

Vel. I morgen har jeg en plan, og forhåpentligvis får jeg en plan for helga også

Ønsk meg lykke til ♥

VAR DET STING?

I går var det konsert i Nordlandshallen her i Bodø. Sting kom hit for første gang, og alle var og er i ekstase over nettopp dette. 
Jeg og Karoline er oppvokst med The Police og Sting, gjennom pappa, så når vi fikk vite at han kom hit ringte jeg til pappa med en gang og jeg sto opp 1 time før billettsalget startet slik at jeg skulle være 100% sikker på at vi skulle få billetter. 
Konserten var helt fantastisk og over all forventning. Jeg sto å smilte fra øre til øre gjennom hele konserten og kjente en oppriktig følelse av lykke som jeg ikke har kjent på lenge. Helt superfantastisk



Men ja
Jeg og pappa dro til kaia for å kjøpe reker, og når vi var på tur tilbake til bilen la jeg merke til en mann som gikk forbi oss. Det var Sting!
Ble helt målløs og forvirret. Visste ikke om jeg skulle si noe eller bare late som ingenting, og alt gikk så raskt at jeg ikke klarte å ta en beslutning. Pappa så han ikke før han var gått forbi og jeg sa i fra om det. Først ble jeg usikker om det egentlig var han. For det første gikk han helt alene, for det andre hadde han på seg en hullete genser og caps, men da pappa så buksene og skoene han hadde på seg ble vi ganske sikre på at jeg hadde sett det jeg trodde jeg hadde sett, fordi Sting hadde hatt på seg nettopp de buksene og de skoene i en avis-artikkel dagen før. 
Jeg er ikke typen som blir helt fangirl når jeg ser kjendiser, og det ble jeg ikke nå heller. Jeg ble bare helt sjokka over at vi, noe så dagligdags, gikk forbi sting på molokaia. 
Ble ganske skuffet over meg selv at jeg ikke sa noe, men jeg prøver å ikke tenke på det. Det er jo once in a lifetime så jeg skulle ønske jeg hadde sagt "hei" i alle fall, men jeg trøster meg med at han mest sannsynlig bare ønsket å være i fred uansett. Han var ikke på jobb lenger og kunne gå fritt alene å nyte Bodø. 



Konserten var en klar terningkast 6. Han sang alle sangene jeg ønsket. Jeg var med de jeg ønsket og vi sto på en perfekt plass i hallen. 
Jeg måtte bruke rullestolen i og med at jeg ikke hadde klart å stå så lenge, og jeg er glad jeg gjorde det. Sto innimellom, spesielt på favoritt-sangene mine, men det var veldig fint å kunne lytte til kroppen å sitte når beinene mine og ryggen trengte å hvile.

I dag skal vi ta det med ro. Anders og jeg skal ta oss en tur opp til Mor i løpet av dagen og ellers skal vi bare slappe heeeelt av med vannbakkels, brownies og annen kos

SØVNPARALYSE

En opplevelse som de fleste har en eller flere ganger i løpet av livet sitt, men som ingen vil ha. 

"Søvnparalyse, også kalt hypnagogia, er en tilstand med midlertidig lammelse av kroppen (paralyse) rett etter at en person våkner eller er i ferd med å falle i søvn.
Fysiologisk er tilstanden nært beslektet til paralysen som oppstår som en naturlig del av REM-søvn. Søvnparalyse oppstår når hjernen våkner fra en REM-tilstand, men kroppen fortsetter å være paralysert. Dette fører til at personen er lys våken, men er ute av stand til å røre seg. Personen kan også oppleve hallusinasjoner, både via syn, hørsel og berøring, samt fornemmelser og overbevisninger f.eks. om at noe ukjent er til stede i rommet." - Wikipedia

 



Jeg hadde en periode i livet mitt hvor søvnparalyse var en ting jeg opplevde hver natt. Heldigvis er det sjeldent den dag i dag, men i nå, i dag, opplevde jeg det igjen. Nå skal sant sies at jeg og typen så en film om søvnparalyse senest i går, så det føles ikke særlig rart at jeg opplevde det i dag. 

Noen opplever at dem ser noen eller noe i rommet, eller føler at noen sitter på brystet eller kveler en. Jeg for min del har aldri opplevd å følt at noen direkte er i rommet, men jeg har fått følelsen av å ikke kunne puste, men har tenkt på det mer som at jeg holder på å svime av på grunn av et anfall (har slitt en del med anfall hvor jeg mister følelsen i kroppen, hvor da synet har blitt borte og det har blitt vanskeligere å puste). Det er veldig ubehagelig å uansett hvor mye man prøver å bevege seg eller rope ut til noen om hjelp så får man det ikke til. 
Jeg er veldig glad for at jeg ikke er en av dem som har opplevd skumle hallusinasjoner, og håper det forblir slik (forhåpentligvis at jeg aldri får søvnparalyse igjen) 

Folk snakker om det som om det skulle vært noe fra en skrekkfilm. Noe overnaturlig og mystisk. Det er vel kanskje litt mystisk for oss som ikke vet alt det logiske bak det, men overnaturlig er det i hvert fall ikke. 


ER JEG MINDRE VERDT?

Hvilken verdi setter du på mennesker? Er tiggeren mindre eller mer verdt enn den rike forretningsmannen? Er den fattige mindre eller mer verdt enn den rike? eller er vi alle like mye verdt?

Jeg tenker at den generelle måten å "regne ut" hvem som har mer verdi. Er å tenke ut i fra hva en selv syns i forhold til hvem en er nærmest til, hvem en er mest lik og hvem en er mest glad i. Det er jo logisk. 
Da er familien, vennene og kjæresten min mest verdt for meg. Hvordan de har det og hvordan dems mest verdifulle mennesker har det.

Ut i fra samfunnets utvikling etc, så er det vel alle som jobber og er med på å holde alt i gang som har høyest verdi. 
De som ikke arbeider er vel ikke av høy verdi i samfunnet vårt? Det er nok derfor så mange ser stygt på eller snakker stygt om/til de som ligger under kategorien for å ikke hjelpe til i dagens samfunn. som feks, tiggere, hjemløse, narkomane, uføre etc. 
De fleste vil hjelpe til på samfunnets utvikling, men på et eller annet vis ender dem opp med å ikke kunne gjøre det. Slik som meg, som venter på å kunne finne en jobb som jeg klarer å jobbe i uten å være helt utmatta av en arbeidsdag på 4 timer. 
De som trekker det korteste strået, right? 
men dette er også logisk. Ikke drittslengingen og fordommene, men hvilken verdi samfunnet setter mennesker i forhold til samfunnets utvikling og slikt.



Tenk deg til at du ble satt i dette dilemmaet 
To mennesker er i livsfare og du kan bare redde en. 
Den ene personen er en tigger og narkoman, den andre er en direktør i et stort firma
Hvem redder du? Tenk deg om

Enn hvis du vet litt av bakgrunnen til dem
◊Den narkomane har en stor familie som elsker han. Han skal legges inn på rehab og han er klar for å prøve å komme ut av den vonde sirkelen. Han har en kjæreste som er gravid og er klar for å gjøre alt han kan for å bli en god far
◊Direktøren er skilt og har 2 barn, men har ikke kontakt med dem. Han jobber hardt hver dag for at firmaet skal gå rundt og firmaet er hans "familie"
Hvem redder du? Endret svaret seg?

Enn hvis du ikke vet noe om bakgrunnen til disse to mennene. Og dem ser helt like ut. Du vet ikke hvilken "tittel" dem har i samfunnet og du vet ikke hvor mange dem har rundt seg som er glad i dem. 
Hvem redder du?
Det er vel slik det egentlig burde være? ikke sant? at en ser på begge som helt lik
men ut i fra samfunnet så har tittelen noe å si. og ut i fra familie så har kjærligheten noe å si. 

Kanskje jeg tar feil. Kanskje du og alle, ikke tenker slik. Kanskje mitt inntrykk av mennesker er feil og at jeg tror mindre om folk enn dem virkelig fortjener. Kanskje alle sammen egentlig er gode, snille og fordomsfrie mennesker som ønsker at alle skal bli behandlet helt likt og at alle fortjener samme nivå av kjærlighet, omsorg og hjelp. Eller?

Jeg tror at hvis dette hadde vært en meningsmåling så hadde det i første runde vært Direktøren, mens i andre runde hadde det vært tiggeren. Tredje runde hadde det blitt hvem som helst fordi du ikke vet noe om dem. 
Eller kanskje du ser på tiggeren eller direktøren som mer verdt uansett ut i fra familie og tittel i samfunnet. 

Jeg vet ikke hva jeg hadde valgt. Jeg tror både første og tredje runde hadde vært ganske lik, men jeg hadde nok valgt tiggeren i andre runde, i og med at han ville blitt mest savnet av familie og venner. Dette er kanskje fordi jeg setter familie høyest uansett og at tittel ikke har noe å si for meg. Sikkert fordi jeg er av de som er en "byrde" i samfunnet selv. 

Ut i fra samfunnet har jeg lav verdi
Ut i fra familie har jeg høy verdi
Ut i fra meg selv har jeg lik verdi som alle andre

Til syvende sist skal en ikke måle folk opp i forhold til verdi. En burde behandle hverandre som om vi alle har lik verdi. For i bunn og grunn er vi alle like mye verdt. 

STØRSTE TULL-OG-VAS INNLEGG

Jeg skal være ærlig å si at hvis du viser meg en blåflekk som er nærmest usynlig og like liten som korka på en melkekartong så ler jeg før jeg spør om det går bra


Den her dukka opp i går. Plutselig kjente jeg et press på armen og så kjente jeg etter og fant ut at blodåra hadde sprukket. Hvorfor? Ingen grunn i det hele tatt. Den følte rett og slett bare for å komme en tur innom på et 10 dagers besøk. Skulle gjerne slengt døra i trynet på den, men det går dessverre ikke. 

Så her sitter jeg da. Med en blåflekk på armen som jeg ikke aner hvordan jeg fikk. 
Du vet, den lillafargen der, den er egentlig ganske fin.
Det blåe og det lilla sammen. 5 cm pure purple madness. En tenker ikke så mye over det I guess, men blåflekker har sin sjarm. Not really, men stay positive right? 

Vel. Fant ut at Grey's Anatomy er en fin serie å se på. Ikke så værst i det hele tatt. Og her har jeg levd i 12 år uten å vite noen ting. Well well.. man lærer noe hver dag. 
Da har jeg noe å ønske meg til bursdagen. Hver minste sesong av Grey's Anatomy. Gjerne 13 reasons why også om den er kommet ut, takk. 

Nå føler jeg for å klage litt så hvis du ikke vil lese klaging kan du gå nå. 

Ryggen min er helt jævlig. Jeg blir rett og slett kvalm av bølge-smertene. Skulle ønske jeg kunne knipse smertene bort, men vi lever i realiteten så det er ikke mulig. 
Jeg skjønner ikke helt hva smerten kommer av. Den er ikke som de smertene jeg er vant til så den er vanskeligere å håndtere. Jeg kan stå å holde pusten fordi det gjør så vondt og det er nesten som jeg ikke klarer å stå når smerten står på som verst. Kanskje jeg burde ta det videre til legen, kanskje ikke. 
Smerter er dagligdags..Noen ganger er det ganske irriterende 
Ikke i dag da, bare litt irriterende. Jeg følte for å klage litt though. Trenger sympati, men ikke egentlig, så ikke syns synd på meg

On a positive note
Jeg har prim i kjøleskapet. Ja, prim. Føler meg ganske heldig



ALDRI SHOPPA SÅ MYE I HELE MITT LIV

Daniel har vært i byen på langhelg og drar hjem i kveld. Jeg og Karoline har vært så heldig å fått han med på shopping i dag så vi har alle vært å sett etter sommerklær. Det er vel mest til meg vi alle har sett på klær til, fordi Karoline plutselig hadde bestemt seg for å spandere på meg en ny sommergarderobe!
Jeg er ikke typen til å like å gå å shoppe klær etc. jeg hater å prøve klær og jeg føler alltids at enten er det ingenting jeg syns er fint, eller så er det jeg syns er fint for smått eller passer ikke kroppen min på et eller annet vis. 
I dag, der i mot, så fant jeg veldig mye jeg syns var fint å ville prøve. Kanskje det var fordi det ikke var jeg som sto for betalinga ? hah
Jeg har verdens mest snille, omsorgsfulle og gode søster!

Etter å ha fått stomi så er det en del klær jeg har som ikke går an å ha på seg fordi dem klemmer over stomien.
Stomien blir også utrolig synlig i noen av klærne fordi dem legger seg slik at dem på en måte sitter fast i posen og jeg har ikke lyst å gå rundt med stomi-konturene i tryne på folk, selv om jeg ikke bryr meg om folk ser den eller vet at jeg har stomi

Jeg er ufattelig takknemlig for å bli skjemt sånn bort. Egentlig hadde jeg sett for meg at jeg ikke kom til å kunne kjøpe meg noen nye klær før nærmere jul eller til neste år, så det var veldig godt å kunne få fornyet garderoben litt og å få muligheten til å føle seg fin i sommer. Selv om jeg fortsatt har en vei å gå før jeg føler meg helt komfortabel med pose på magen, så hjelper det veldig å ha klær som jeg føler meg fin i. 

Vi tok oss alle en milkshake på Java før shoppinga fikk en slutt. 
Java har kriminelt gode milkshakes så det er vanskelig å være sunn når man går forbi der. 
Nam-nam-nam 

Nå sitter jeg her å bare hører på musikk. Føttene mine er ganske sliten etter all gåinga og ståinga så det er godt å bare kunne slappe av.
Gruer meg til å begynne på middag.. ugh

Denne helga har vært en av de beste på ei god stund så det er veldig deilig. Har ikke kjent så mye på vonde ting og det er fint å få en pause fra alt. 
Ny garderobe, milkshake i magen og sosial-meter fylt. 

Heldig eller hva?
Deilig


 

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
hits